Montasjefilm 2.0
Granateplenes farge sentreres rundt den armenske 1700-talls-poeten Arutiun Sayadin – også kjent som Sayat Nova; Sangens Konge. Paradjanov har ikke laget en historisk korrekt eller konvensjonell biografisk film. En serie maleriske bilder er sammenvevd til tablåer som skildrer forskjellige stadier i Sayat Novas liv. Nasjonalisten Paradjanov har laget en åndelig biografi der Sayat Nova blir et kristus-symbol i en hymne til det som i 1969 var en forsvunnet nasjon.
Granateplene blør sin saft, saften formes til en flekk; et kart over det gamle Armenia. Vi møter Sayat Nova som ung teppeveverlærling, hoffmusiker, munk og aldrende erkebiskop. En muse – hans kvinnelige dobbeltgjenger – ledsager ham gjennom livet, og han møter også sitt barndoms jeg. Paradjanov forsøker ikke å rekonstruere historiske hendelser og miljøer, men viser med hengivenhet objekter fra fortiden slik de fremstår i dag: bygninger, skinninnbundne bøker, vinboller osv.
Granateplenes farge kan ikke kalles lett tilgjengelig, ettersom mange av filmens meningsbærende symboler er særegne for kulturen den har sitt utspring i. På den andre siden er mange av lyd- og bildestrategiene umiskjennelig modernistiske, og dermed forståelige for vestlige blikk.
Filmhistorikere beskrev lenge Eisenstein som en mester uten disipler. Granateplenes farge er med sin stilisering og montasje et ekstraordinært, unikt verk, en film som fører Eisensteins arv videre.
olep/red.
